Sett kjepphestene på stallen?

Ordfører Nina Kristengård har lagt ut en lengre redegjørelse hun selv kaller åpen og ærlig på sin Facebook-side. Slik Arbeiderpartiet leser det hun skriver er det snarere en beskrivelse av den situasjonen kommunen befinner seg i som ikke har vært hemmelig for noen. Etter to år med H/Frp/Krf/INP/PP (Pensjonspartiet (PP) trakk seg fra posisjonssamarbeidet og støttet Ap sitt budsjettforslag i 2025) er underskuddene massive og sparekontoen på vei til å tømmes. Det er to hovedårsaker til dette slik vi forstår det. Det ene er at for mye penger går til drift, det andre er at inntektene svikter når eiendomsskatten blir satt ned sånn som i år og med mål om å bli fjernet helt. 2024 brakte røde tall på over 80 millioner kroner og rykter vil ha det til at det foreløpig ligger an til det samme i år.

Politikerne har et verktøy å styre økonomien med. Det er budsjettet og må beskrive en realistisk ramme for neste års drift. Det gjelder både utgifter og inntekter og må ta høyde for mulige endringer i skatteinngang, renteoppgang, sykefravær og i posisjonens tilfelle: salgsinntekter.

Ordføreren har formulert sitt brev til innbyggerne. Hun burde heller ha skrevet et brev til kommunestyrets valgte representanter. Det er sammen med dem hun har forpliktet seg til å finne løsninger, med eller uten innbyggerne på laget. Nå er ordførerens situasjon den at hennes koalisjon har mistet flertallet og hun og hennes sitter med flere omstridte saker i fanget. Da nytter det lite å rope på innbyggerne. Det er kommunestyret hun må gå i allianse med.

Hun ber om samarbeid. Det blir fristende å si at hadde det blitt lagt til rette for samarbeid før hadde posisjonen neppe sprukket og sannsynligheten for mer omforente løsninger hadde vært større. Det er ikke opposisjonens skyld og deres påståtte samarbeidsvegring som har gjort at motstanden mot mange av de forslagene de har lagt fram har snublet på målstreken. Det må ordfører og posisjon selv ta ansvar for. De kan ikke si å ha lagt til rette for samarbeid til nå.

Snarere har det vært «vi har flertallet» som har rådd og det har ikke vært rom for politiske drøftinger med påfølgende felles løsninger. Det manglet ikke på advarsler verken fra opposisjonen eller fra statsforvalter da forslaget om salg av eiendommer for mange millioner ble banket gjennom i budsjettbehandlingen i forkant av 2024. Salg går ikke så fort, en bør ikke selge skinnet før bjørnen er skutt. Skinnet ble solgt og resultatet kjenner vi nå.

Det kjennes faktisk ganske trist nå å måtte minne om at Eidsvoll hadde gode reserver på bok da nåværende posisjon tok over. De utskjelte 100 årene var med ett unntak bemerkelsesverdig stabile, selv med skolenedleggelse, omstruktureringer og pengeknipe gjennom mange år. Da Arbeiderpartiet sto ved roret tok vi sammen med Høyre initiativ til, og gjennomførte, tverrpolitiske drøftinger som ett år endte med felles budsjett på tvers av politiske skillelinjer. Det var et samarbeid til etterfølgelse som kan stå som eksempel på hvordan ting kan gjøres når det røyner på. Og nå røyner det på forstår vi ordføreren.

Innbyggere er spørrende til alle de nye stillingene som er opprettet, i hovedsak lederstillinger. Ordfører forsvarer disse, men vi kjøper ikke nye sofa når lønnskontoen er tom for å si det slik. Det er enkel husholdningsøkonomi. Øynene må sitte klistret til regningsbunken og selv om det er tungt må man klare seg med det man har i påvente av bedre tider.

Det er dyrt å vokse. Det vet alle som har prøvd det. Alle de nye innbyggerne som ordfører ønsker seg flere av kaster ikke økonomisk av seg på mange, mange år. Større skatteinngang utlikner ikke nye investeringer. Kanskje det ikke er så dumt å slakke litt på farten av og til, i stedet for å latterliggjøre andre for å ha drevet en nei-kommune.

Samarbeid krever ydmykhet fra begge sider. Samarbeid krever evne til å lytte og til å finne fram til felles løsninger, til kompromiss og forstandighet. Ikke som til nå, kalle politisk uenighet for negativitet og sutring. Arbeiderpartiet har vært, og er, mer enn villige til å arbeide sammen med ordfører til beste for bygda. Når kjepphestene settes på stallen er vi rigget til å komme oss ut av elendigheten.

Så vet vi av egen erfaring at det er tøft å sitte med styringa og at ordførerrollen er spesielt krevende. Ordfører er alles ordfører, ikke bare en representant for eget parti eller koalisjon.  Som ordfører har hun et særskilt ansvar for å komme resten av kommunestyret i møte. Det er vi sikre på at innbyggerne vil applaudere.

Artikkelen er skrevet av Tove Heranger, leder, og Lena Frantzen, gruppeleder