Noen tanker om foresatte og skole

Vi blir alle født inn i en sosial struktur der vi møter andre som har ansvaret for vår sosialisering. Det være seg mor, far, søsken, tanter, onkler eller andre nær deg. Fordi disse er slike vi er avhengige av, får de avgjørende betydning for oppbyggingen av selvet og av vår forestillingsverden, av vår måte å definere situasjoner på i ulike sammenheng, selve vår livsanskuelse.  Kort fortalt - de som har ansvaret for deg fra begynnelsen av avgjør din tilknytningsevne.  De har videre oppdragerrollen av deg.   

Den grunnleggende tryggheten som tilknytning til foresatte gir har betydning for din senere evne til å håndtere konflikter, både med deg selv og med andre. At du ikke skal leve i konflikt med deg selv eller andre. Dette er ditt første grunnleggende behov som barn. Ubetinget kjærlighet og trygghet på at noen bare vil deg vel gjør deg robust for livets utfordringer og evne til å falle og reise deg igjen.   

Den gode oppdrageren sier: "opp igjen" når du faller på rumpa for hundrede gang, men belønningen er at du lærer å gå. De korrigerte deg vennlig på språklig uttale, de lærte deg å takke for maten, ta av capsen når du skulle spise, de lærte deg å sykle, å dele godteri med andre, de begrenset skjermtid, sørget for grundig tannpuss, tilpassede leggetider, å sitte stille og holde munn innimellom, å skrive navnet ditt og mye mer. De lærte deg å ta plass og de lærte deg å tilpasse deg.  

Vi må la barn få falle på rumpa innimellom uten at vi voksne ordner opp, eller at vi hiver oss på telefonen til læreren eller andre foresatte. Vi skal si "opp igjen"! Vi må tåle at barnet står i noen ubehageligheter. Foresatte må klare å anerkjenne barnets følelser rundt mindre problemer, men la dem erfare at de klarte å stå i det og at det gikk bra. På denne måten bygger vi robusthet, eller det som ofte også kalles resiliens, motstandskraft. Jeg snakker følgelig her om mindre ting og ikke mer alvorlig saker. 

Oppdrageren sørger for at barnet gis trening i å leve og bygge livsmestring. De som ikke får mestring på dette blir det en ofte kaller "snowflakes" eller persilleblad. Det gir svakere livsmestring og en svakere evne til å stå i livets naturlige humper og dumper. Vi skal falle mange ganger på rumpa i løpet av livet. Det er en del av livet,- så derfor "opp igjen, det går bra". 

Vi snakker om oppdragerens ansvar for grensesetting, dette er foresattes jobb og ansvar. I oppdragerrollen må det være mye kjærlighet, men også mange korreksjoner. Oppdrageren vil deg vel, vil det beste for deg.

Familien er det viktigste fellesskapet for de fleste barn og unge. Familier med tid og overskudd til å være til stede for sine yngste er den beste rammen for barn og unges oppvekst. Det betyr at de voksne må nedprioritere sine egne fritidsinteresser og egne karrierebehov for å prioritere tiden med barnet eller barna.  Har du barn eller omsorgen for barn bør du prioritere tiden din med og for barnet. Er du en av de mange med dårlig samvittighet for lite tid,- så er det du som voksen som ofte bør justere din tid.  

Det er en tid for alt, sa mine besteforeldre,- det gjelder i dag også.   Hvis oppdrageren har klappet frem barnet, - gitt barnet følelsen av å være fullkomne prinser og prinsesser så kan møtet med virkeligheten på skole og arbeidslivet en brutal opplevelse. Individet kolliderer med det kollektivistiske systemet som skole og arbeidsliv representerer. Vi står i felleskap og det er mange hensyn som skal og bør tas.  På skolen møter du læreren som skal fasilitere læringsveien videre for barnet. Læreren bygger videre på den tilknytningen som foresatte skapte grobunnen for i deg. Resultatet er at samspillet mellom læreren og eleven, når det er godt skaper fortsettelsen på dannelsen som trengs for å bli reflekterte og gode samfunnsborgere.   En lærer er altså ikke en overføringsmaskin som flytter kunnskap fra ett hode til et annet, men en varsom hånd som følger med. Forholdet lærer-elev er en ømskinnet relasjon som vi som står utenfor skal jobbe litt med å forstå. Jeg, og heldigvis flere med meg, mener at alt som foregår i klasserommet er lærerens ansvar og jobb.

Kanskje er det slik at det vi virkelig trenger i skolen er en forpliktende avtale mellom hjem og skole. En forventningsavklaring som er bindende for begge parter.   Din jobb som foresatt er å få ungen opp om morgenen, sørge for frokost og matpakke. Kle ungen etter været og sjekke sekken. Få barnet til å stå rolig når det skal, til å holde munn når det skal, å tilpasse seg flokken, å ikke tro at han eller hun er viktigst på skolen, at fellesskapet er viktigere enn individet. Foreldre skal framsnakke skolen hjemme og respektere det skolen har sagt selv om de ikke alltid er enige. Så skal skolen klare resten.    Rektorer og skolens personale bør derfor stille tydelige krav om hva som forventes av hjemmet og hva som er skolens oppgaver. Igjen denne forpliktende forventningsavtalen.

Barn og unge må ha det bra for å lære bra. Arbeiderpartiet skriver de vil ha en skole som tar læring og trivsel på alvor. Tydelige rammer og forventningsavklaringer mellom hjemmet og skolen skaper trygghet for god læring slik jeg tenker rundt dette. 

Jeg vil ta et oppgjør med høyresidens feilslåtte tro på at mer testing gir mer læring. Unødvendig testing og byråkrati gir mer mistillit til læreren og overstyring av skolens mandat.  Krav om kompetanseheving av lærere og rektorer er i noen grad feilslått politikk og det vitner om manglende forståelse av hva lærerrollen innebærer. En smalere kompetanseheving som en mastergrad, - se, det skaper ikke endringer i relasjonen lærer og elev. En mastergrad eller Phd gir hovedsakelig forskningskompetanse og det gir liten mening i en barnehage, barneskole eller på ungdomsskolen. Kompetanseutvikling skjer best i praksisfeltet internt på arbeidsplassen eller i andre fagfora. Utviklingsbasert kompetanseheving i et fellesskap kan være mer hensiktsmessig. 

Tidlig innsats, bedre oppfølging, flere lærere, færre antall elever per lærer, der læreren får lov til å være lærer,- og ikke alt mulig annet som lærerne i dag må bruke tid på. Vi bør derfor få tilbake den gode gamle vaktmesteren, flere miljøarbeidere, flere kontoransatte og flere rengjørere. Dette vil gi alle en bedre skole, skape bedre rammevilkår for læring og likere muligheter. Læreren må få tilbake sin myndighet som klasseleder og foreldre må respektere denne klasselederen. Der utfordringer melder seg må vi ha tiltak tidlig enten det dreier seg inn mot oppdragerrollen eller lærerrollen. Samarbeidet mellom oppdrageren og læreren er viktig. Det å flytte et barn til en annen skole fordi barnet ikke endrer adferd slik skolen ønsker gir heller ingen mening for andre enn den blå posisjonen i Eidsvoll. Hvorfor endrer ikke barnet/barna adferd? Ligger årsaken hos oppdrageren eller læreren? Hva slags samspill er det mellom elevene? Hva kan skolen hjelpe elevene med, både de som mobber og de som blir mobbet? Vi må tørre å ta tak i utfordringene helst før når de oppstår og ikke flytte dem til andre skoler. 

Å sørge for at alle barn lærer godt på skolen, uavhengig av bakgrunn, er det viktigste vi kan gjøre for et mer rettferdig samfunn med mindre forskjeller mellom folk. Til dette trengs det muligens flere ansatte på skolen og det trengs at foreldre tar sin oppdragerrolle på alvor. Oppførsel som god og høflig fremferd, trygghet og anstendighet er betydelig viktigere enn dyre merkeklær, dyre elektroniske duppedingser, antall ferieturer til utlandet og annet ytre fjas. Det handler om å prioritere.

Fremtidens anstendige mennesker skapes i samspillet mellom oppdragerrollen til foresatte og lærerens veileder- og lederrolle i klassen. 

Det er fremtidens voksne som skal løse fremtidens utfordringer. Det er barna i dag som skal skifte bremser på bilen din, beregne brua du skal kjøre over, operere deg, stelle deg på sykehjemmet, snekre boliger, selge deg dagligvarer og videreføre det nettopp du har lært de videre til neste generasjon. 

God oppvekst er det aller viktigste vi kan investere i og det er fremtidige penger, frustrasjon og helse spart i en god investering i oppvekstperioden. Kanskje hadde vi unngått diskusjoner om nødvendigheten av bevæpnet politi, natteravner, mer kriminalomsorg og utenforskap. Det er det som kreves for å reparere for feilslått politikk og styring. Det handler om å skape gode liv for fremtidens generasjoner og vi lever alle i felleskap som må klare å innrette seg etter hverandre. Når vi diskuterer skolen og lærere så må vi også klare å se oss selv oppi dette. Vi har et ansvar også som foresatte og andre nære voksne.