Mennesker, ikke prosenter

Uværet Hans herjet tidligere i Eidsvoll og jeg lå våken om natten og sjekket telefonen med jevne mellomrom. Jeg bekymret meg for at noe skulle skje med innbyggerne våre.

Likevel våket med tryggheten om at det er andre der ute som også er våkne og som er på vakt for innbyggerne. Kommunens ansatte er i beredskap, klare til å rykke ut for å tømme kjellere, pumpe vann, evakuere eller kjøre ut på helseoppdrag.

For når noen kan ha hjemmekontor på grunn av dårlig fremkommelighet, må sykepleierne kjøre rundt i all slags vær. Når folk snakker om «de der nede i kommunen» så er det over 2900 ansatte de snakker om, spredt over hele den langstrakte kommunen vår. Kommunen er ikke en haug mennesker som flytter papir, kommunen er hun som trøster sønnen din i barnehagen, han som lærer poden å skrive engelske gloser og hoppe lengde, miljøarbeideren som tar alvorspraten om mobbing og rusmidler, fagarbeideren på sykehjemmet som holder hånden til bestemor når hun går inn i livets siste fase og som trøster familien i en vanskelig stund. 

Kommunen er ansatte som strekker seg langt for å hjelpe folk. Det er ledere som tar vakter på sykehjemmet i tillegg til en lange dag med vaktlister fordi det ikke er nok folk. Det er hun som går utslitt hjem fra jobb med klump i halsen fordi hun ikke rakk over alt og så sårt skulle hatt flere med seg. Kommunen er han med Eidsvoll kommune-bil som strør og måker om vinteren og som klipper gress om sommeren. Han som blir kjeftet på uansett årstid fordi han ikke rekker over det hele. Det er saksbehandleren som stiller krav om overvann og trygge nok uteområder fordi hun vet at det vil komme mer ekstremnedbør, men som får passet sitt påskrevet i avisen fordi hun sa nei til den søknaden som ikke var komplett. 

Når vi nå skal velge lokalpolitikere i høst skal vi også velge dem som ser disse menneskene for de ressursene de er. Politikere som må prioritere hardt for at innbyggerne skal ha tjenester og rent vann i springen, men som ikke må få for høye utgifter. De ansatte i kommunen er ikke et prosenttall som bare kan strykes på et papir. Tar du bort kokka på Gladbakk eller aktivitøren på sykehjemmet så får det konsekvenser for ekte mennesker. Ansetter du ikke sykepleiere når vi blir flere som trenger hjelp eller lærere når skoleklassen blir full går det utover ekte mennesker. Et flatt prosenttall i kutt som Høyre foreslår for å få budsjettet til å gå opp er å gi fra seg styringen. Det er ikke å ta politisk ansvar. Valgene vi skal gjøre påvirker direkte livet til mer enn 27000 innbyggere og 2900 ansatte. 

Noen politikere kan få seg til å si at de ansatte bør bli mer effektive og lederne bedre og vil konkurranseutsette kommunale tjenester så vi sparer inn på lønn og pensjon og dermed kan slippe eiendomsskatten. 

Det er ikke ett sted i kommunen jeg har vært hvor de sier at de har for mye folk. Det er ikke ett sted jeg har hørt at det sløsesmed penger. Det er ikke ett sted jeg har hørt at de har for god lønn. 

Det jeg derimot hører er at det trengs mer folk og mer hjelp. Og når vi folkevalgte ikke har kunne gitt dem det er det ikke fordi jeg tror de overdriver. Når skolene har behov for utbygging samtidig og de får modulbygg, er det ikke fordi vi ikke bryr oss. 

Det er fordi vi må prioritere ressursene, pengene og utgiftene til innbyggerne våre. Vi kan ikke få til alt på en gang. Vi kan ikke ansette flere enn vi har råd til. Vi må holde utgiftene nede. Vi kan ikke bruke mer enn det kommer inn. Det er politikk. Beinharde prioriteringer. 

Men både å si at det ikke må ansattes flere folk og at de vi har ikke er effektive nok, er en drøy påstand. Og så, på toppen, ikke åta valgene selv, men å sette opp et flatt prosentkutt, det er å lukke øynene for menneskene og tjenestene. Det er menneskene som gir tjenestene. Skal det kuttes må den som vil kutte si hva som skal kuttes, Høyre. 

For Arbeiderpartiet vil det alltid være innbyggernes tjenester som kommer først ved vanskelige prioriteringer.

Godt valg!