Løses atferdsproblematikken i skolen ved å anmelde 13-åringen til politiet, eller vil det gjøre vondt verre for eleven?

Det er et pedagogisk prinsipp å stoppe uønsket atferd og samtidig forsterke ønskelig atferd. Dette gjøres daglig av personell i skolen i deres møte med våre barn og ungdommer som befinner seg på ulike alderstrinn og individuelle utviklingsnivåer.

Posisjonen tok opp et viktig tema i hovedutvalget for oppvekst og opplæring 29.10 om konsekvens, straffesanksjoner og hvordan stoppe uønsket elevatferd i skolen. Jeg hilser debatten velkommen, for den er nødvendig, men jeg er grunnleggende uenig i posisjonens forslag om at «alle alvorlige hendelser i skolen skal anmeldes» som ble til vedtak på kommunestyremøtet 12.11. Jeg skal forklare hvorfor ut ifra mitt personlige ståsted. Med fartstid som lærer i både grunnskole og videregående, privat og offentlig skole, har jeg erfaringsgrunnlag når det gjelder elevatferd, konflikthåndtering, forebygging og sanksjoner i skolen. 

Alle mennesker har et grunnleggende behov for trygghet, omsorg og det å bli sett. Når disse behovene ikke er dekt hos barn og ungdom, og/ eller de føler utenforskap, kan det resultere i uheldige, alvorlige og uønskede utsagn og fysiske handlinger på arenaer som hjem, skole og i nærmiljøet. Ser vi på den økte graden av voldshandlinger og trusler i dagens samfunn, er det samlet sett mye utrygghet vi sammen som samfunn må forebygge og motvirke. Da er det viktig å prioritere å opprettholde forebyggende nærmiljøtiltak som eksempelvis den lokale skolen, fritidsklubben eller svømmehallen som trues av nedleggelse på grunn av knapp kommuneøkonomi. For mange barn og ungdommer kan en av disse arenaene være den eneste tryggheten de har i hverdagen. Den tanken håper jeg hele kommunestyret tar med seg inn i budsjettbehandlingen før jul. For vi politikere har et valg. Et valg angående hva vi velger å prioritere først.

Hensynet til barnets beste understrekes av barneombudet og er forankret i FNs barnekonvensjon, artikkel 3, grunnlovens § 104, andre ledd, barneloven samt opplæringsloven § 10-1. Dette er regelverk som skolens ansatte plikter å handle i tråd med som offentlige tjenestepersoner i skolen. Jurister i skoleverket påpeker at det er svært sjelden at skolen taper i saker som er klaget inn juridisk hvor ansatte har brukt profesjonsmessig skjønn i elevsaker. Det vil si at skolens ansatte og ledelse har gitt pedagogiske begrunnelse for valg av sanksjoner eller tilrettelegginger og utøver godt skjønn. 

I Grunnloven står som følger: «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn» (Gjengitt på www.nav.no) Hensynet til barnets beste trumfer dermed alt. Er hensynet til barnets beste ivaretatt når en anmeldelse gjort i grunnskolen kan føre til et rulleblad som på sikt stopper utdanningsmuligheter, jobbmuligheter eller begrenser innreisetillatelse til ulike land? Jeg stiller spørsmål ved om kommunestyrevedtaket av 12.11.2024 er i strid med lovverket. 

Elever kan være sinte, frustrerte, i livskrise og/ eller i sorgfase. Hvem av dem hadde du anmeldt? Hvorfor? hvorfor ikke? La oss ta nærhetstesten og se om du ville svart annerledes på spørsmålene. Hva om et av barna er ditt barn? Eller ditt barnebarn eller naboungene som du kjenner? Ville du anmeldt? Poenget er at det bestandig finnes en underliggende årsak til uønsket atferd. Det betyr ikke at denne atferden skal få fortsette i fri dressur, men nettopp her kommer hensynet til barnets beste inn. Hjelper det med en politianmeldelse, eller gjør det vondt verre? En ting kan vi slå fast: Politianmeldelse løser ikke årsaken til den uønskede atferden. Av og til skjer en engangshendelse med elever som ellers aldri gjør noe graverende galt. Av og til skjer gjentatte alvorlige hendelser og det må også stoppes, men hva er årsaken som ligger bak hendelsene eller elevatferden? Det handler om å se eleven. Er det et barn, eller en ungdom, som prøver å overleve i hverdagen, men ikke har reelle omsorgspersoner eller grensesettere i heimen til å ta vare på seg? 

Et skoleår består av 38 uker. Det vil si 190 skoledager. Det er mange barn og ungdommer som prøver å eksistere i krevende hjemmeforhold som vanskeliggjør skolehverdagen. De står konstant i alvorlige livskriser. I mange tilfeller er skolen klar over disse livskrisene, men ikke i alle. Et barn som vokser opp med psykisk sykdom eller rus i familien lever kanskje med dette som en hemmelighet og ingen til å hjelpe seg. Hva da? 

Barn som har det bra har stort sett fin oppførsel. Barn er barn og ungdommer er ungdommer. De er under utvikling. Spør en hjerneforsker om dette, og du vil få svar. Av og til gjør de ting helt ubetenksomt uten å forstå eller ane rekkevidden av det de har sagt eller gjort. Ikke før hendelsen er skjedd og de får hjelp, irettesettelse og veiledning av en voksen til å se konsekvensene og sette seg inn i en annens sted. Alder og modning er ikke parallelle størrelser. Det betyr faktisk at man kan ha en moden 7-åring og en umoden15-åring i skolen. Begge kan gjøre gode og dårlige valg og handlinger. 

Det jobbes daglig iherdig på små og store skoler i kommunen vår med holdninger, konflikthåndtering og empatitrening. Det skal skolens ansatte fortsette med ved bruk av dialog. Kun i de aller alvorligste tilfellene skal rektorer i tillegg dra det røde kortet og ty til politianmeldelse. Elever i grunnskolen trenger ikke rulleblad og en politianmeldelse som forsterker allerede stigmatisering og utenforskap. Barn og ungdom trenger trygge, voksne omsorgspersoner som ser og ivaretar dem og gir dem muligheten til utvikling og livslang læring. For det er det som skjer i skolen. Læring for livet.