Høyeste bud, laveste kontroll - det er ikke styring
Søndre Samfund
Høyres innlegg i EUB selger én idé: at salg til private er «ansvarlig utvikling». At «profesjonelle aktører» vil ta vare på kultur, frivillighet og allmennhet – av seg selv. At høyeste pris er bevis på klok økonomi.
Det er ikke styring. Det er håp som metode.
La oss se på Høyres argumenter, linje for linje:
«Privat leverer bedre»
Bare hvis kommunen har avtalt hva som skal leveres, for hvem, hvor lenge, og med hvilke sanksjoner ved brudd. Uten dette finnes det ingen rettigheter, bare velvilje. Og faglig: Det som ikke er avtalt, finnes ikke.
«Ansvarlig økonomistyring»
Å maksimere salgssum i dag, mens man gir fra seg styring over en strategisk samfunnsarena i morgen, er klassisk kortsiktighet. På godt norsk: buksa‑økonomi. Det varmer ett budsjettår og gjør oss kald i ti.
«Modernisering»
Å ta ned et forsamlingshus uten å sikre en ny kultur- og frivillighetsfunksjon med varighet er ikke modernisering. Det er avvikling – med kommunal signatur.
«Tro på markedet»
Markedet leverer briljant når insentivene er riktige. Men markedet har ingen plikt til å bære fellesskapets kostnader når regnestykket butter. Derfor trenger vi kontrakt, tinglysing, sanksjoner og varighetskrav – på plass før salg, ikke «i etterkant».
Frivilligheten har vært krystallklar: De trenger rom, rytme og forutsigbarhet – ikke høflige intensjoner. Fellesforbundet og mange innbyggere sier det samme: Når eiendommen først er solgt uten bindende føringer, er løpet kjørt. Det som ikke er skrevet, forsvinner når marginene svikter.
Og nei – dette er ikke «nostalgi». Tom Stalsberg (Stabbe) skriver skarpt om hva Sørbygda faktisk taper når togene til Søndre stopper: en scene, et felles rom, et sted der folk – unge som eldre – kan være sammen om noe som er større enn seg selv. Det er samfunnsøkonomi i praksis, ikke sentimentalitet.
Ansvarlig politikk betyr:
- Avtalefestet allmenn bruk (tidsvinduer, kapasitet, prising) – med sanksjoner ved brudd.
- Krav til innhold (kultur/frivillighet) og varighet (min. 20–30 år), tinglyst som heftelse.
- Forhåndsavklaring av driftsmodell og tilskuddsregime – hvem betaler hva, når regnskapet blir trangt.
- Tilbakekjøps-/forkjøpsrett for kommunen dersom formålet misligholdes.
Alt dette må være på plass før salg. Ikke i en brosjyre, ikke i et «vi forventer», men i en juridisk forpliktende kontrakt. Uten det er «privat» bare pynt på et regnestykke som ender med høyere risiko og lavere lokal kontroll.
Til dem som nå kaller dette «ansvarlig utvikling»: Vis oss kontrakten. Vis allmennbruken, varigheten, sanksjonene og heftelsene – svart på hvitt. Vis hvordan dere sikrer frivillighetens plass når excel‑arket til en ny eier strammer inn. Vis tilbakekjøpsretten når kulturfunksjonen glipper. Hvis dere ikke kan det, så kall politikken deres hva den er: ansvarsfraskrivelse i markedsklær.
Det er lett å selge en nøkkel. Det er dyrt å kjøpe tilbake et forsamlingshus.Stopp salget inntil forpliktelsene er på plass. Hvis dere mener alvor – stem deretter.
av Rune Bjerkestrand