Beredskapsuke og Bygdebrøl!

Mens det står høst på kalenderen og elgjegerne tradisjonen tro sitter på post i grisgrendte strøk og håper på matauk, står beredskap og budsjett på dagsordenen landet rundt. Det finnes merkedager og temauker for det meste, og i skrivende stund er det Egenberedskapsuke i Norge, for åttende året på rad. Også en tradisjon å regne, ergo er tematikken slettes ikke ny for hverken folk flest, kommuner eller statsapparat.

Vi befinner oss i uke 44, og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har en viktig agenda på vegne av styresmaktene mens løvet stadig faller til jorden. Misforstå meg rett; som innbygger og lærer er jeg i høyeste grad for folkeopplysning, temauker og beredskap- også i skjønn forening, men når jeg går inn på dsb.no, popper det ene politiske paradokset etter det andre opp i min tankerekke mens jeg skumleser følgende:

DSB oppfordrer kommuner til å

etablere ett eller flere informasjonspunkter der innbyggere kan få informasjon dersom elektronisk kommunikasjon ikke fungerer.
bruke Egenberedskapsuka til å øve og informere innbyggere om informasjonspunkt.
bruke DSBs kampanjemateriell med råd til befolkningen om hvordan de kan forberede seg på situasjoner der mobilnett og internett ikke virker som normalt.

Videre leser jeg om DSB sine anbefalinger knyttet til valg av slike viktige, lokale informasjonspunkt til bruk for innbyggeres ve og vel i en krisesituasjon. Det meste henger på greip så langt.

Tirsdag 27. oktober detonerte bomba(!), i selveste Egenberedskapsuka 2026, da både jeg og mine sambygdinger i Eidsvoll kommune kunne lese konklusjonen fra årets skole- og barnehagestrukturrapport, med påfølgende innstilling fra kommunedirektøren om å legge ned Feiring 1-10 skole, det vil si den lokale skolen i hjembygda mi. (Dette er egentlig en føljetong, da bygdekampene for tilværelsen framstår som evigvarende).

Og her kommer det første paradokset: Eidsvoll kommune har, naturlig nok, valgt nettopp Feiring skole som Feiringbygdas informasjonspunkt på grunn av det offentlige byggets beliggenhet, størrelse, funksjoner og utstyr. Som om ikke dette er nok, stiller flere sambygdinger samvittighetsfullt opp i frivillighetens navn i denne temauka for å bistå sin egen kommune med å dele ut informasjon lokalt om egenberedskap og skolen som lokalt informasjonspunkt ved en potensiell krisesituasjon.( Av og til lurer jeg på om denne grenda av grunnlovsbygda, er i verdenstoppen på dugnadsinnsats, da vi bidrar mye og bruker lite av kommunale ressurser) Ja, du tenker riktig, kjære leser, det var dette med at meningen forsvinner i det man gjør, og utakk er verdens lønn…Det er garantert mange paralleller til andre bygder over hele landet hva problematikken angår.

For ett år siden skrev jeg et avisinnlegg i Dagsavisen med tittelen «Skole er også beredskap» og poengterte at vi må snakke om skolepolitikk og kommuneøkonomi som en del av den nasjonale, sivile beredskapen i landet vårt. Jeg tillater meg å gjenta mine egne ord:

For hva er det man prøver å etterstrebe ved en lokal eller nasjonal krisetilstand? Svaret er «normalitet». Når kriser rammer, er det om å gjøre å opprettholde hverdagens holdepunkter så langt det lar seg gjøre. Det forebygger både psykisk og fysisk uhelse i befolkningen. Sterke, solide fellesskapsarenaer i hverdagen blir derfor avgjørende når det stormer som verst. Derfor ble skolegang forsøkt oppretthold etter beste evne, både under krigen og under pandemien.

Skole er sikkerhet og samfunnsberedskap for framtida. Det er lettvint å legge ned noen skoler med et pennestrøk kommende budsjettperiode, og slik spare noen skarve millioner på kort sikt, men har vi virkelig råd til skolenedleggelser i Norge slik verdenssituasjonen ser ut nå? Skolenedleggelser betyr også avfolking, bygdedød og endring av bosettingsmønsteret over hele landet. Snakk om paradoks..

Det går opp for meg at Bygde-Norge må stå samlet og brøle høyere for å bli tatt på alvor. Hvorfor? For mens vi folkevalgte i kommunestyrene slåss for og imot skolenedleggelser lokalt, taper hele landet, unge som gamle, beredskapsmessig, når nedleggelser av lokale skoler og fraflytting fra bygdene blir et faktum. Det er lagt ned ca 600 skoler i landet vårt de siste 15 til 20 årene. Kom ikke og si at dette ikke gjør noe med oppvekstvilkår, identitet og bosettingsmønster- og dermed også med beredskapen.

Og mens vi er inne på paradokser…Det prates stadig i store bokstaver fra Løvebakken om «tåleevne», «robusthet», «føre-var-prinsipp» og «totalberedskap», men ingen tar tak i det overordnede politiske spørsmålet om sentrum og periferi. Slik kursen har vært i flere tiår, bare spør kommunene, er det tydelig at ressurser og prioriteringer dreier seg primært om sentrum og sentralisering, ikke distrikt og bygdeutvikling. Snakk om robusthet, tåleevne og beredskap til oss i Bygde-Norge!! Lokalsamfunnene er i konstant kriseberedskap og kampmodus år etter år, budsjetthøst etter budsjetthøst! Det er kampen for tilværelsen for bygda, barna og butikken. Dette er den norske innenriksfortellingen om David mot Goliat generasjon etter generasjon.

Hva skjedde med «by og land, hand i hand», og vekst og utvikling i hele landet? Når hjembygda mi ligger 40 minutters reisetid fra Gardermoen, en snau time unna Oslo, Hamar og Gjøvik, men dette fortsatt er for usentralt, hva skal da nordlendinger, tromsværinger og finnmarkinger si om sine bygder, bosetting og beliggenhet i Nord-Norge? Jeg forventer omgående en politisk debatt på rikspolitisk nivå om geografisk og demografisk nasjonsbygging sett i lys av totalberedskapen i Norge for framtida.

Tar du utfordringen, Jonas? Jeg heier på deg!

Skrevet av Inger Elin Dønnum Bjørnstad, lærer og kommunestyrerepresentant for Arbeiderpartiet.