Arbeidslinja, helse, skole og utenforskap

Nestleder og kunnskapsminister Tonje Brenna har dratt i gang en ny debatt om arbeidslinja. Hun er satt til å lede programkomitéen som skal meisle ut ny politikk fram mot stortingsvalget i 2025 for Arbeiderpartiet.

Trygder og sosiale ytelser må være gode nok til å være et solid sikkerhetsnett i samfunnet. Vi trenger alle dette sikkerhetsnettet uavhengig av hvem vi er. Arbeidslinja har vært god tradisjon for Arbeiderpartiet og LO. 

Arbeiderbevegelsens gamle slagord «Gjør din plikt, krev din rett» er derfor tilsynelatende fortsatt like aktuell. Dette har engasjert mange og enkelte opplever dette som en manglende anerkjennelse og forståelse av det å være syk og arbeidsufør. 

Vi tror at arbeidslivet gir deg muligheten til å omgås mennesker du ikke har valgt. Det i seg selv har en verdi fordi du tilføres flere perspektiver og mennesketyper enn du kanskje ville ha valgt i din private sfære. Vi er forskjellige, men kan vokse i sammen ved å være tolerante overfor hverandre. Vi må akseptere hverandre, ta hensyn til hverandre og finne ut hvordan vi skal levere tjenester, produkter osv i sammen ved å forsterke hverandre med den kapasiteten vi har som lag. Vi blir derfor rausere for hverandre, flere kan bidra i fellesskapet og vi motvirker utenforskap. 

Vi tror at rutiner som arbeidslivet setter skaper hverdagsrytmer og forutsigbarhet er sunt for de aller fleste av oss og gjør det lettere å komme gjennom perioder i livet som kan være utfordrende nok for hver og en av oss. 

Noen trenger deg på jobb. Noen savner deg. Noen ringer etter deg. Du er viktig for noen andre enn bare de du omgås i privatlivet. 

Vi tror at det bor noe i deg som kan gagne oss alle, tross dine utfordringer og kanskje begrensninger. Det å bli stilt tilpasset krav til gjør at du forflytter deg videre i livet, du ser det ikke i dag kanskje, men du ser det forhåpentligvis seinere i livet. Det var det som gjorde at du stod opp den dagen, det at du ble irritert på sjefen eller kollegaen den dagen,  det at du lo sammen med andre mennesker den dagen, det at du ikke bare så din egen begrensning og ditt liv med det det måtte inneholde, men du mestret noe sammen med andre, eller for noen andre. Du fikk kanskje noe annet å tenke på den dagen og det i seg selv kan være gode friminutt. 

Vi kan grovt dele opp livet i tre deler i forhold til et døgn. En del bør du sove, en del er fritid og en del er jobb. Dette gjelder oss alle fordi vi er "hundre prosent" mennesker. Graden av disse tre delene kan være litt forskjellige for oss gjennom livet. Vi er ikke statiske mennesker og livet dundrer i vei med alle sine oppturer og nedturer. 

Noen ganger blir vi alvorlig syke og de tre delene i livet vårt går rett og slett ikke ihop lengre. Vi må sove i løpet av døgnet og vi må ha en grad av fritid, - dersom dette er mulig knyttet til din helse. Da er det kun arbeid som er mulig å justere på og det gjøres en avklaring til arbeid i sammen med deg, din fastlege, Nav og ofte sammen med din arbeidsgiver. Dersom du avklares til ufør så er det noen begrensninger i Nav om at du må passe noen "bokser" for grader for uføregrad med betaling dekket av fellesskapet. Ingen av disse alternativene passer kanskje for deg. I tillegg får du økonomiske bekymringer for å måtte gå ned til 66% lønn. Du opplever å bli straffet for å ha uflaks med helsen din. Så, kommer kanskje lettelsen, fordi du endelig har fått en avklaring til uføregrad. Du kan fokusere på å klare hverdagen din,- et stressmoment for deg er borte. 

Du kjenner på utenforskap. 

Så kommer du dit hvor alle er opptatt med jobb, ingen har tid til deg - for livet fortsetter i samme tempo for andre uavhengig av din helsesituasjon. Du mister kanskje kontakten med dine gamle kolleger, du kjenner kanskje på ensomheten selv om du treffer andre mennesker, de snakker om jobben sin.

Dersom du kunne ha klart for eksempel en 10-30% stilling så hadde hverdagen kanskje sett annerledes ut. 

De av oss som overhodet ikke klarer å være i jobb bruker hele sin tredjedel og kanskje hele sin tid i døgnet til å klare hverdagen med sin helse. De har allerede langt over 100 % stilling. Vi snakker ikke om at disse menneskene skal delta i arbeidslivet. De har allerede mer enn nok jobb. 

La oss plukke ned dette til et par eksempler uten at dette er uttømmende. En er født med en begrensning som gir deg muligheten for ung uførepensjon og kanskje også en tilrettelagt bolig. Du blir allerede fra fødsel eller barnsben av født inn i et liv uten muligheter som andre tar for gitt. Her kommer arbeid for trygd inn. Du gis tilrettelagt arbeid, vi ønsker deg inn i fellesskapet og arbeidslivet trenger nettopp deg. Fellesskapet er for oss alle og det skal være plass til oss alle. En faller fra ordinær skoleløp allerede på ungdomsskolen, men siden vedkommende er under 18 år så vil få eller ingen ansette vedkommende som følgelig er for ung i dagens arbeidsliv, mangler arbeidserfaring, har masse begrensninger knyttet til seg for at arbeidsgiver skal se sin lønnsomhet oppi dette. Hva skjer med en 13-14 åring som faller ut av skolen og ikke gis rom for mestring før hen er 17-18 år? Hva gjør disse ungdommene i denne perioden? Hvor og hvordan søker og skaffer de seg sitt fellesskap der de opplever en form for tilhørighet og mestring. Hvordan blir fremtiden til disse ungdommene?

Vi må tørre å snakke om arbeidslinja og helsegevinster ved å være i aktivitet som arbeidslivet er. 

Vi må tørre å snakke om arbeidslinja uten å generalisere de som mottar en eller annen form for stønad i dag. 

Vi må tørre å snakke om uføregrad og graderingen på dette - hva med mulighet for 20% uføregrad, eller 80%? 

Vi må tørre å snakke om muligheten for å være arbeidsufør, men klare å jobbe litt i de periodene helsa tillater det uten å straffe noen økonomisk for det. 

Vi må tørre å utfordre hele arbeidslivet med et inkluderende arbeidsliv. Arbeidsgivere både i det offentlige og det private må bidra aktivt. 

Vi må tørre å inkludere ungdommer inn i arbeidslivet når de ikke er klare riktig enda for skolegang. Tidligere dro de som tenåringer til sjøs, nå får de knapt lov til noe før de er 18 år. 

Vi må tørre å bry oss om hverandre, være rause og gi hverandre rom for deltakelse. 

Vi må tørre å anerkjenne de som har døgnet fullt opp med å håndtere sin egen helse og at det er mer enn nok jobb i seg selv.sikre at de av oss også kan få leve gode liv. 

Vi må tørre å forholde oss til at alle ikke er klare for skolegang på videregående skole og heller burde ha vært i jobb rett etter ungdomskolen. 

Vi må tørre å bry oss om hverandre og gi hverandre gode og helsefremmende hverdager og fremtid. 

Vi må tørre å utfordre oss selv, arbeidslivet og arbeidslinja.